• Facebook Clean
  • White Instagram Icon

© 2023 by Tyler Reece. Proudly created with Wix.com

Irish wolfhound

En irsk ulvehund er en meget stor, vennlig, kjærlig, overbærende og aristokratisk. Av utseende er ulvehunden først og fremst bemerkelsesverdig ved sin størrelse. Skulderhøyden er for hannhunder er i dag gjennomsnittlig 88 cm og for tisper omkring 80 cm, mens vekten i alminnelighet ligger på henholdsvis 70-75+ kg og 55-60 kg hos voksne dyr. Man må altså være forberedt på, at en ulvehund lett kan nå inn over ethvert kjøkken og spisebord, og at fjernsyns skjermen er aldeles usynlig, når det står en ulvehund foran - og det gjør den ofte, hvis man deler hjem med en ulvehund. Til tross for sin størrelse er ulvehunden på ingen måte klosset og besværlig innendørs. Den er rolig og stillferdig, nærmest doven og tilbringer det meste av sin tid liggende eller spaserer fredelig omkring når den er innendørs. Den stiller absolutt krav til mosjon, og bør være i god kondisjon og trives aller best når den har mulighet til og røre seg fritt, helst hver dag.

Ulvehunden er en mynde og ble opprinnelig brukt til storviltjakt, bla. på ulver (derav navnet), og mange har stadig en del jaktinstinkt og vil i åpent terreng jage alt, hva der beveger seg. Den er bygget til å løpe hurtig og langt, hvilket dens elegante kurvede linjer og lette spenstige bevegelser avslører. De alminneligste fargene er gråbrindle og hvetefarget (sandfarget), men svart, rødbrindle og rødgylden forekommer også. Pelsen er middelslang, stri og lett og holde.

På grunn av sin passive oppførsel er en ulvehund forholdsvis enkel å ha.

Rasen har vært kjent som verdens største hund. I dag er ikke alle enige. Noen hevder at Grand Danois er den største, men jeg tror vi kan være enige om at det varierer fra individ til individ. En ting er i alle fall sikkert, vi har å gjøre med en svært gammel og edel rase som i ættesagaene blir omtalt som "hunden med menneskehjerne".

Forskerne har funnet skjelett av de første hundene som er helt fra 7500 År f.Kr. Hvordan de egentlig så ut, vet vi ikke med sikkerhet, vi vet bare at de var store. Etter funn av en avbilding fra Tizyn i Hellas, som ble ødelagt 468 År f.Kr., ser vi en hund med hode på høyde med førerens skulder. Først fra år 273 f.Kr., da Delfi ble herjet av Kelterne, finner vi den nærmere omtalt. Ulvehundene finnes avbildet på relieffer, malerier og smykker. Deretter finner vi rasen omtalt År 39 e.Kr. i et brev fra Symmachus til sin bror Flavianus som da var i England. I dette brevet takker han for de 7 ulvehundene han hadde mottatt. Han skriver bl.a. "De er større enn føll og vakte skrekkblandet beundring hvor de viste seg". Vi merket oss at 7 var det vanlige antallet når hundene ble gitt i gave til høyutstående menn. På dette tidspunktet fantes det mange varianter av rasen. Alle var store, men ellers av varierende utseende.

Ulvehundens hjemland, Irland, har utallige beretninger om rasen gjennom sin historie. Ulvehunden ble brukt i store flokker som kamphunder. I historien om kong Cormac er det flere beretninger om Finn, som var fører for kongens hundehær, 300 voksne og 200 valper, og hans hund Conbec. Vi vet også at det i slaget mot romerne ved Hadrians mur ble brukt store ulvehundeflokker. Hundene stod for stort mannefall blant romerne, og enda i dag finner vi i dette området steder som bærer navn etter hunder og deres førere.

Den kanskje best kjente historien om en irsk ulvehund er om hunden Gelert, som ble gitt som gave til Llewellyn, Prince of Wales, av kong John av England rundt år 1210. Prins Llewellyn dro på jakt, og lot Gelert være hjemme for å passe på familiens lille baby. Da prinsen kom tilbake, fikk han se Gelert med blod rundt munnen, og i den tro at hunden hadde drept barnet, grep han sverdet og hugget ned Gelert. Da først fikk han se en død ulv like ved, og hørte babyen småpludre fornøyd. Gelert hadde drept ulven og reddet barnets liv. Full av anger befalte prins Llewellyn at det skulle reises en statue av Gelert, og hundens navn er blitt husket opp igjennom århundrene.

I Norden fantes det alt på et tidlig tidspunkt ulvehunder på Island, og kanskje også i Norge. Noen større utbredelse fikk de først rundt år 1000. Hundene var et av de gjeveste bytter på vikingenes tokter. I Njåls saga er Olav Tryggvasons hund Vige omtalt. Dessuten kan vi lese om Olaf På, sønn av en Irsk prinsesse, som hadde en hund han hadde fått i Irland. Han ga den videre til sin venn Gunnar fra Ladarende med følgende ord: "Han er stor og ingen dårligere følgesvenn enn en sprek kar, og han har en manns vett. Han vil gjø mot hver den som han vet er din uvenn, men aldri mot vennene dine, for han ser det på hvert menneske om det vil deg vel eller ikke. Denne hunden heter "Samr". Deretter sa han til hunden: "Nå skal du følge Gunnar og være som best du kan mot ham!" Hunden gikk straks bort til Gunnar og la seg fremfor føttene hans. Senere, da Gunnar skulle drepes, fikk fienden med seg naboen Torkel. De fakket ham og ga ham valget, enten å bli drept eller ta hunden. Han valgte å redde sitt eget liv, og ble med dem. Torkel gikk ned til gården. Hunden lå på taket, og Torkel lokket den til seg bort i geilen. I det samme ser hunden at det er folk der og renner på Torkel og hogger tennene i lysken på ham. Onud fra Trollaskog satte øksen i hodet på hunden, så den gikk helt inn i hjernen. Hunden ga fra seg et ul så høyt at de aldri hadde hørt maken.

I Middelalderen ble rasen i større grad benyttet til jakt, spesielt til "coursing", dvs. at hunden innhenter og dreper byttet. Det ble jaktet på ulv, hjort, elg, hare, hønsefugler og ender. Opp gjennom Middelalderen ble rasen en "statusrase", og ble forbeholdt stormenn, adelige og geistlige. "Vanlige" borgere hadde forbud mot å holde rasen. På grunn av dens popularitet som gave, og sammen med dårlige tider, ble den en viktig eksportartikkel for Irland, noe som førte til at rasen holdt på å forsvinne



Rase beskrivelse for Ulvehunden finner du HER 
 

Litt om Irsk ulvehund